TV-ruta i endring

Det er lenge siden jeg skrev noe på dette nettstedet. Det akter jeg å gjøre noe med i år. Og det første som vesentlig er endret siden sist, er hvordan jeg bruker tida mi foran skjermen. Strømmetjenestenes tid er kommet inn på stabburet. Sist ut nå er at Riks-TV tilbyr HBO Nordic i den pakka jeg abonnerer på. Foto: Offisiell trailer til The Night Of (HBO)

The Night Of

Den serien som akkurat nå har imponert meg, er The Night Of (Richard Price, Steve Zaillian, 2016). Det er jeg ikke alene om. Ledende rolle fikk en Emmy i fjor, og gikk til Riz Ahmed for rollen som drapssiktet i New York, NY. Det er hans stillfarne spill, sammen med en John Torturro som advokat i toppslag, som gjør dette sjangeroverskridende rettssalsdrama, politiserie og nær sagt dokudramaturgiske grepet. Lange tagninger, dvelende kameraføring og en estetetikk som høyner denne miniserien på åtte episoder.

John Torturro er legendarisk i Miller´s Crossing (brødrene Coen, 1990). Her er han en flegmatisk, stillfaren men bestemt advokat med et heller omtvistet rykte som advokat, i rollen som John Stone. Riz Ahmed som Nasir Khan og muslim, en kriminell par excellence i etterrakster av 9/11 i 2001, så får stereotypier og hverdagsrasisme et ansikt, en skjebne og en tidvis lidenskapsløs cinema verité et stilisert bilde av vår samtid, og hvor skjør skillet mellom en kompleks hverdag kan ende i en skittengrå varetektcelle på Riker´s Island, NY.

HBO Nordic

Her er det mye kvalitetsdrama som eksempelvis The Night Of. Alle andre får baule om Game Of Thrones til de spyr, men jeg er gått litt trøtt…

En av de siste seriene jeg har tatt litt patent på, er en spinoff av den heftig prisbelønte serien The Good Wife  (2009-16, Michelle og Robert Kingmed sterke navn som Julianne Margulies og Chris Noth (Mr. Big i Sex and the City, m.m.). Fortsettelsen etter at Margulies kastet inn håndkleet, sammen med Noth, The Good Fight (2017-) fortsetter der vi slapp. Dette er et advokatdrama, der Christine Baranski som Diane Lockhart, tar «front and center». En del av karaktergalleriet er intakt, men de bærende rollene er borte, når Lockhart har bestemt seg for at nok er nok.

I glitter og glamour klapper fella sammen mens døra klapper igjen bak Lockhart, i firmaet hun skapte og drev med jernhånd til Cook Countys (Obamaland, red. anm.) mest innbringende advokatfirma. På toppen av at hun fester, som de gjorde i Washington D.C. i 2008, så har hun ansatt sin guddatter Maia Ridell (Rose Leslie) med nypresset businessdrakt og advokateksamen mens finanskrisa i 2008 slår beina under dem begge fordi Ridells foreldre har tukla med Lockharts gull og gods i et pyramidespill med klare referanser til Bernie Madoff-skandalen. Ridell er i tillegg kledelig innskrevet som åpen lesbe i et hyperliberalt miljø som selv i Norge ville skapt en viss uundring, der de rike ble ultrarike i tida mellom president Ronald Reagan (1981-89) og Barack Obama (2009-2017).

Siste indre med Saga

Ettersom det kun er gått to episoder av Broen (2018), så venter jeg litt med mine betraktninger. Men HBO og Netflix er i ferd med å ta solide jafs i «livet foran TV-ruta». Strømming er liksom blitt noe mer enn illeluktende saker fra Sverige, selv om det sto en stram seiersrus ut av sesong 1 til Broen (2011).

Det er lite som er nytt også her, siden det endte med blod og tårer i Broen sesong 3 (2015). Alle karakterene er kjent. det er plottet som blir førende for om vi orker å se det vi vet skal bli Sonja Helins svanesang som Saga Norén fra Länskriminalen i Malmø, Sverige. Uroen har ikke inntatt meg ennå, selv om jeg dessverre leste en omtale i Aftenposten som ikke var nådig.

Vel, den som overlever – får se!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *